Men i dag leder han et senter i St. Petesburg for hivpositives rettigheter. Et besøk på klinikken en varm sommerdag for 19 år siden skulle snu opp ned på livet til Nikolaj Panchenko, i dag 55 år gammel og bosatt i den russiske storbyen St. Petersburg. Han hadde kjent noen smerter i ryggen over en tid, og tenkte det var best å få tatt en undersøkelse hos legen. For å finne ut av ryggsmertene foreslo legen å ta en rekke blodprøver.

I Kaliningrad, hvor Nikolaj var født og oppvokst og hvor han bodde og arbeidet på den tiden, var det vanlig at leger testet blodet for alle tenkelige ting, også hiv. Resultatet av testene skulle altså vise seg å være positiv for hiv. På forhånd ble ikke den da 36 år gamle Nikolajs samtykke innhentet i forhold til å ta hivtesten, og heller ikke legens taushetsplikt var et ukrenkelig prinsipp, viste det seg. Dagen etter legebesøket kom politiet og hentet Nikolaj, og de fortalte ham at han var hivpositiv.

Og han ble brakt rett på sykehuset. Det tok ikke lang tid før hele byen visste om det, inkludert en rekke journalister, som trodde de hadde fått et skup. Nikolajs hivstatus ble offentliggjort gjennom avisene. Nikolaj ga Kaliningrad såvel som Sovjetunionen det første offentlige hivpositive kasus.

POSITIV treffer Nikolaj på hans beskjedne kontor ved Botkin-hospitalet ved enden av byens paradegate Nevskij Prospekt. Herfra leder han "Foreningen for mennesker som lever med hiv og aids". Ifølge ham selv er han fortsatt den eneste offentlige hivpositive i denne millionbyen.

Gjennom en tolk forteller han at det første som skjedde etter at hans hivstatus ble kjent, var at han fikk sparken fra jobben. I Kaliningrad jobbet han som politimann, og, som han så diplomatisk legger det fram: "De tilbød meg å slutte i jobben." Deretter ble han arrestert, det ble åpnet sak og han ble tiltalt. Nikolaj er homoseksuell, og sex mellom menn var forbudt i Russland på den tiden statusen han ble gjort kjent. Ifølge Nikolaj var det hans ekskone som sladret til myndighetene. I tillegg ble han anklaget for å være en trussel mot folkehelsen. Resultatet var fire års fengsel.

Ifølge Nikolaj trodde myndighetene først at de kunne bli kvitt ham ved å spre nyheten om hivstatusen blant de innsatte i fengselet, der dårlige soningsforhold gir rom for groteske overgrep. De satset på at medfangene ville ekspedere ham. Men slik gikk det ikke.

- Jeg drakk te sammen med de kriminelle og vi pratet og fikk deres tillitt. Derfor ble jeg flyttet på en enecelle - isolert fra alle andre fanger. Utad sa fengselsmyndighetene at de ikke tok sjansen på at jeg kunne smitte andre innsatte.
- Hvordan overlevde du fire år i isolasjon?
- Jeg gjennomførte en 17 dagers sultestreik etter den utrolige dommen mot meg, men det resulterte ikke i noen ting. Hadde jeg mistet motet og blitt slapp hadde jeg ikke overlevd. Det var optimismen som hjalp meg gjennom de fire årene. Panchenko er en lavmælt herre, og selv om han er åpen omkring sin egen status og fortid, skryter han ikke av sine fire år bak lås og slå. Det er bare slik det er.

- Livet går sin gang, man kan ikke henge seg opp i fortiden. Man må se framover. Han mener også at hans medfødte optimisme er årsaken til at han ikke har hatt noen psykiske reaksjoner på hivdiagnosen. Fire dager før soningstiden var over ble han løslatt. - De fortalte meg at jeg hadde fått amnesti, flirer han. Da måtte jeg bare se å komme meg av gårde. Kaliningrad er ikke større enn at det ville blitt umulig å finne meg en ny jobb og starte på nytt der. Etter å ha solgt leiligheten flyttet Nikolaj til St Petersburg. Han hadde venner som skaffet ham en jobb hos en frivillig organisasjon. Men fire år bak murene hadde gjort ham bevisst på at han ville jobbe med hivpositives rettigheter.

For ti år siden startet han derfor "Foreningen for mennesker som lever med hiv og aids". Han ville vise folk at hivpositive er alminnelige, vanlige mennesker. Til å begynne med var det vanskelig da folk var redde. Han holdt foredrag for folk i det offentlige for å vise at det ikke var noe å være redd for.

Foruten Nikolaj selv, har foreningen ansatt en advokat og en psykolog. De siste fem årene har Nikolaj gått på medisiner, uten at de har gitt ham komplikasjoner. Han oppgir å ha høye T4-verdier, lav virusmengde og den samme sterke optimismen. - Og jeg lever et sunt liv, sier han. - Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke og jeg har en kjæreste gjennom mange år som støtter meg. Vi tilbringer helgene på vårt landsted, dacha'en, og er lykkelige sammen. Vi vil leve til vi blir 80.