Denne debatten kommer etter at den sveitsiske kommisjonen for aidsrelaterte saker i januar i år erklærte at dette kunne være tilfelle. Allerede på åpningsdagen gikk den første store debatten mellom medisinske eksperter av stabelen om dette temaet.

Sveitsiske Pietro Vernazza forklarte at den sveitsiske kommisjonen hadde slått fast at smitterisikoen ved sex med en hivpositiv på antiretroviral behandling var tilnærmelsesvis lik null under visse forutsetninger: For det første må personen ha gjennomført behandling systematisk over en viss tid, virusmengden i blodet må ha vært tilnærmet lik null i minst seks måneder og vedkommende bør heller ikke ha andre seksuelt overførbare sykdommer.

Da, og bare da, forklarte Vernazza, kunne en lege for eksempel anbefale at den hivnegative partneren til den hivpositive selv kunne bestemme om han eller hun ville kunne leve med sex uten kondom. Da, og bare da vil en lege kunne anbefale et par med ulik hivstatus å gå inn for å få barn.

Positivt for positive
Vernazza innrømmet også at erklæringen ville kunne ha en rekke positive følger for hivpositive. Det var også en av grunnene til at den sveisiske kommisjonen valgte å gå ut med den. For det første ville en slik erklæring bidra til å redusere stigmaet og diskrimineringen hivpositive rammes av. Dessuten ønsket kommisjonen også å rette søkelyset mot sveitsisk kriminallovgivning som kriminaliserer ubeskyttet sex med en hivpositiv selv om den negative partneren samtykker til dette. Vernazza mente at med en smitterisiko lik null var en slik lovgivning absurd.

Motstanderne av erklæringen tok til orde for at den ga makt til hivpositive til å presse partnerne sine til å ha ubeskyttet sex og dermed utsette dem for fare og dermed også øke risikoen for spredning av hiv. Frykten for økt spredning var gjennomgående blant motstanderne og de viste blant annet til at forskningen som konkluderte med nærmest null smittefare baserte seg på et alt for lite empirisk materiale.

Et annet ankepunkt handlet om at dette gjaldt for en forsvinnende liten gruppe mennesker. For de fleste rammet av og smittet av hiv, for eksempel i Afrika, ville smittefrihet ikke være noe realistisk mål fordi de ikke får antiretroviral behandling og de kommer seg ikke ofte nok til legekontroll.

Nikos Dedes fra European Aids Treatment Group gikk svært langt i å støtte den sveitsiske erklæringen, ikke minst fordi den har dramatiske følger for hivpositives liv. Blant annet vil hivpositive slippe byrden av å vite at de kan være en fare for andre menneskers liv og helse sa han.

Smitt fra mor til barn
I tillegg til å ramse opp en rekke positive følger for hivpositive, mente han at det faktum at smitterisikoen ved vaginalt eller analt samleie er forsvinnende liten sammenlignet med smitterisikoen fra mor til ufødt barn. Uten ARV-behandling ligger denne mellom 30 og 40 prosent. Med behandling er den tilnærmet lik null og hiv er ikke lenger et argument mot å få barn for en hivpositiv kvinne. Hvorfor skulle det ikke være på samme måten ved samleie, spurte han retorisk og fikk applaus fra salen.

Bernard Hirschel som oppsummerte debatten, som for øvrig engasjerte tilhørerne og inspirerte til både spørsmål og innlegg fra salen, stilte til slutt det retoriske spørsmålet om hvorvidt en del premisslerandører til aidsdebatten unnlot å støtte den sveitsiske erklæringen av frykt for egen karriere.

Debatten rundt den sveisiske erklæringen er ikke over med dette og vi følger saken videre.

Les også andre artikler fra Mexico-konferansen.