I samarbeid med en rekke organisasjoner har Unaids presentert et dokument som gir ti gode grunner for hvorfor kriminalisering av hivoverføring og det å utsette andre for hiv, ikke virker. At Unaids stiller seg bak disse 10 grunnene gir dem tyngde og autoritet. De ti årsakene til at kriminalisering av hivoverføring ikke virker er:

1. Kriminalisering av smitteoverføring eller det å utsette andre for smitterisiko reduserer ikke spredningen av hiv.
Fordi: Risikoadferd forekommer i de fleste fengsler verden over og majoriteten av disse nekter å drive hivforebyggende arbeid i form av informasjon eller gjennom å gi tilgang på kondomer.
Fordi: Risikoen for å smitte andre er størst de fem første månedene etter at en person er smittet, det vil si på et tidspunkt da den smittede som oftest ikke er klar over sin status. En anvendelse av straffeloven vil derfor ha svært begrenset preventiv virkning.

Fordi: De fleste hivpositive med vitende og vilje ikke vil smitte andre, spesielt ikke om de får god informasjon om hvordan de skal oppføre seg og får tilgang på rådgivning og testing.

2. Å kriminalisere risikoadferd kan faktisk undergrave hiv-forebyggende arbeid for eksempel gjennom å skremme folk fra å teste seg.

3. Å bruke straffeloven mot hivoverføring øker frykten for og stigmatiseringen av hivpositive.

4. Isteden for å beskytte kvinner, gi dem rettferdighet og forbedre deres stilling i samfunnet vil straffeforfølgelse av hivoverføring ytterligere undertrykke kvinner.
Fordi: For mange kvinner er det umulig eller svært vanskelig å å forlange sikrere sex eller avsløre for partneren at hun er hivpositiv. Hun ville risikere vold, å bli gjort arveløs, å miste omsorgen for barna sine og utsettes for en rekke andre overgrep.
Fordi: All erfaring tilsier at kvinner mange steder i verden rutinemessig klandres for å bringe hiv inn i familien. Det er et påskudd til å gjøre dem arveløse, kaste dem ut, ta fra dem eiendom og arverettigheter. Slike forhold gjør det umulig for kvinnene å avsløre sin status eller sørge for sikrere sex.
Fordi: Praktiseringen av disse lovene enkelte steder gjør det i praksis til en forbrytelse å bli gravid. Kvinnene som rammes har ofte ikke adgang til familieplanlegging, reproduktiv helse eller medisiner som kan hindre overføring av viruset fra mor til barn.

5. Lovene som kriminaliserer hivoverføring er ofte så videt formulert at de straffer oppførsel som ikke er klanderverdig.

6. Uansett hvordan de er formulert, fungerer lovene som straffeforfølger overføring av hiv tilfeldig, urettferdig og inneffektivt.
Fordi: De som er sosialt eller økonomisk marginalisert straffes hardere.
Fordi: Det i mange tilfeller er vanskelig å fastslå hvem som smittet hvem.
Fordi: Frykten for at personlig og konfidensiell helseinformasjon kan føre til at hivpositive unngår å søke hjelp og behandling. Dette vil øke faren for hivoverføring.

7. Det finnes allerede lover i de fleste land som kan straffeforfølge klanderverdig eller kriminell oppførsel.

8. Lovene som kriminaliserer hivoverføring tilslører og vanskeliggjør arbeidet med de reelle utfordringene i det forebyggende hivarbeidet.

9. I stedet for å introdusere lover som kriminaliserer hivoverføring, burde lovgiverne fjerne de lovene som står i veien for hivforebygging og behandling.

Det vil si:
Fjerne aller barrierer som står i veien for likestilling av kvinner
Fjerne hindringene for opplysning og fordeling av kondomer, utdeling av sprøyter etc
Innføre lover som beskytter hivpositive mot diskriminering
Fjerne kriminaliseringen av homoseksuelle handlinger
Fjerne kriminaliseringen av sex arbeidere.

10. Våre strategier mot hiv burde bygges på menneskerettighetene, herunder også retten til et seksualliv.

Les også andre artikler fra Mexico-konferansen.