Hei Lars!
Det har vært spekulert i om de som overlevde Svartedauen hadde nedarvede egenskaper ved seg, som gjorde at de ikke ble alvorlig syke og døde av Svartedauen. Darwin ville kalt det selektivt overlevelsespress. Resultatet ble i så fall at de som hadde denne egenskapen, fikk et overlevelsesfortrinn og formerte seg mer enn de som døde av Svartedauen på 1300-tallet. Det dreier seg om en spesiell genetisk variant av et stoff (molekyl) som sitter på overflaten til cellene våre (CCR5). Hiv trenger hjelp av dette molekylet for å komme inn i cellene våre. Men hiv kjenner ikke igjen denne spesielle varianten av dette molekylet og får derfor problemer med å trenge inn i cellen. Men genetikken er ikke helt så enkel, for vi arver en versjon av dette molekylet fra hver av våre foreldre, slik at vi har to varianter (alleler). De fleste av oss (85-90% i Skandinavia) har ikke fått denne varianten fra verken mor eller far. Og blant de 10-15% som har denne varianten, har de aller fleste bare én, og ikke to. De veldig få som har to slike varianter, er relativt sett motstandsdyktige (immune) mot å bli smittet med hiv, men dette dreier seg om mindre enn 1 % av befolkningen. Hvis man har én slik variant av dette overflatemolekylet (CCR5-Δ32), kan man også være noe beskyttet mot å bli smittet med hiv, og infeksjonen kan utvikle seg saktere enn vanlig om man først blir smittet. Men det er altså bare snakk om en delvis immunitet og mindre enn om man har to slike overflatemolekyler. Denne kunnskapen har vært utgangspunktet for den relativt nye hivmedisinen maraviroc som blokkerer det samme overflatemolekylet. Om disse variantene er mer vanlige i Nord-Europa pga. Svartedauen er spekulativt og grundig imøtegått, i følge S. K. Cohn ("The Black death and AIDS: CCR5-Δ32 in genetics and history", Q J Med 2006).
Frank O Pettersen
Lege, Ullevål universitetssykehus