Da jeg nikker sier han: - Da må du skynde deg, for jeg skal spille fotballkamp klokka halv fem!

Det synes. Pedro er allerede klar i Justvik ILs grønne drakt. Han gleder seg. Det er helt tydelig. Men det er fotballen han gleder seg til, ikke intervjuet med en journalist fra Oslo.

- Han elsker å spille fotball, sier mor Ragnhild Rosseland, han kunne ha drevet mye mer med det hvis det var opp til ham. Mediene er han ikke like glad i. Det har vært mye pågang og vi har vært nødt til å skjerme ham litt. Men han var enig i at det var viktig å stå frem i POSITIV. Han var enig med meg i at det kanskje kunne hjelpe andre som har samme sykdom som han selv. Ikke sant, Pedro?

- Joooo, sier Pedro og ser langt etter fotballen sin før han skjerper seg og sier at han ikke tenker så mye på den sykdommen han har. Han tar medisiner en gang om dagen og det går greit. Han tar dem selv når han ikke har lyst til å ta dem, for han vet at han må. Hvis ikke blir han veldig syk. Det vet han og det vil han ikke. Og det er i grunnen det hele, slik Pedro ser det. Han vil heller være ute å leke og løpe omkring som andre unger enn å sitte ved et kjedelig kaffebord sammen med journalisten fra HivNorge og mamma. Storebror Nicholas og lillesøster Karen er i grunnen mer nysgjerrige enn Pedro selv. 

Elleveåringen Pedro ble landskjent som gutten som ble født med hiv i Colombia og adoptert til Norge da NRKs Migrapolis viste en reportasje om ham i fjor. På det tidspunktet kjente alle i den lille bygda utenfor Kristiansand til Pedros hivstatus. Hiv og Pedro var ikke lenger noe problem i sørlandsbygda da Pedro og familien sto frem på TV. Pedro var integrert i bygdas liv på lik linje med søsknene og andre unger i bygda.

Slik har det ikke alltid vært.  - Pedro kom til Norge i 1999. Det var et sjokk å få vite at han var hivpositiv, forteller mamma Ragnhild. - Vi oppdaget det ved en rutinesjekk på sykehuset. Mange rundt meg sa "Du må sende ham tilbake!"

Det ville ikke Ragnhild Rosseland og hennes daværende ektemann. Pedro var ingen pakke som kunne returneres med stempelet "Retur: Adressat ukjent." - Jeg ville aldri kunne klare å se de mørke øynene hans for meg for resten av livet hvis jeg hadde sendt ham tilbake, sier hun, en retur hadde sannsynligvis blitt hans død.

Så Pedro ble. Det er alle glade for i dag, ikke minst Pedro selv. Han er glad i mamma og pappa, selv om han nok er litt uvillig til å uttrykke seg så klart til en vilt fremmed journalist. Men da det ringer på døra og bestis Andreas kommer, også han i Justvik ILs grønne drakt, da er det slutt på Pedros tålmodighet. Da er det på med fotballskoene, frem med ballen og ut på plenen. Andreas står i mål, Pedro skyter og familiens to uker gamle valp Balder danser forvirret rundt på jakt etter en ball som aldri er der han tror han så den sist.

- Pedro kan spille alle posisjoner på banen, forteller Ragnhild, stolt over sønnens evner som fotballspiller. - Men jeg står ikke i mål, sier Pedro.

Det har vært en kamp for å komme dit de har kommet i dag i forhold til både åpenhet, aksept og integrering. Foreldrene fikk beskjed om at de var heldige om Pedro levde til skolepliktig alder. Noen lenger ville han neppe leve. Det var en tøff melding å få. Og det så stygt ut en periode. Pedro var mye syk som barn. Han hadde mye diaré og var veldig svaklig. Medisinene han fikk ga ham mange bivirkninger. Etter hvert begynte legene å finne frem til medisiner som virket og helsa ble bedre. I dag har han normale CD4-tall og nesten ikke målbare virusmengder i blodet.

Med helsa kom imidlertid andre bekymringer: - Mine unger krangler og slåss som andre unger. De klorer og biter og blør, sier Ragnhild Rosseland. - Hvordan skulle vi takle det? Hiv smitter blant annet gjennom blod og sår. Hva om Pedro smittet noen av søsknene sine? Hva om han smittet unger i nabolaget? Hva om han smittet oss, foreldrene? Jeg husker en gang jeg plukket ham opp etter at han hadde kjørt utfor bakken med trehjulssykkelen sin. Han fossblødde og jeg hadde ingen hanske liggende. Jeg bare tok ham opp og trøstet så godt jeg kunne. Det var ikke annet å gjøre.

Heldigvis er ikke hiv veldig smittsomt og ingenting skjedde, men Ragnhild Rosseland hadde bestemt seg. Hun måtte gå ut og informere naboer og venner og andre småbarnsforeldre slik at hun kunne bekjempe redselen, uvitenheten og stigmatiseringen Pedro lett kunne bli offer for. Først måtte hun bekjempe redselen i seg selv og stole på den informasjonen hun fikk fra helsevesenet. Det var også en kamp. For leger og forskere sier aldri at noe er hundre prosent sikkert, de sier alltid at det er "overveiende sannsynlig at" eller "at mulighetene for smitte er minimale" osv, men aldri at smitterisikoen er lik null, selv om den i praksis er det.

Derfor måtte Rosseland også gå noen runder med seg selv for å våge å være tydelig på at muligheten for at Pedro skulle smitte andre var så å si ikke til stede. Var man engstelig skulle man ta visse forholdsregler. Om Pedro for eksempel slo seg og blødde skulle hun tilkalles eller så skulle de som satte på plaster bruke hansker. Dermed var smittefaren lik null.

- Jeg måtte våge å leve som jeg lærte, slik at andre skulle tro på det jeg sa, sier hun. - Til å begynne med var jeg til stede på alle Pedros kamper og fotballtreninger, men nå trenger jeg ikke det lenger. Nå vet alle trenerne hva de skal gjøre om det skjer noe og de har derfor det utstyret som trengs tilgjengelig.

For Ragnhild og Pedro har det aldri vært noe alternativ til åpenhet. Mamma Ragnhild ser det som en investering i Pedros gode liv og Pedros fremtid. Da han begynte på skolen sørget hun for å ha foreldremøte med de andre foreldrene. Hun hadde alliert seg med en lege og en sykepleier og siden hun selv er psykiatrisk sykepleier har hun en viss autoritet på helsespørsmål selv også. - Der sørget vi for å opplyse om hvordan hiv smitter og fremfor alt ikke smitter, forteller hun, og vi fortalte folk at det ikke fantes spørsmål som var for dumme. Det var bare å komme med dem. Bedre å få svar enn ikke å vite og være engstelig.

- På den måten fikk vi synliggjort det folk hadde av angst og mangel på kunnskap, forteller Rosseland, dermed kunne vi også gå målrettet til verks. Slik har vi forsøkt å forebygge stigmatisering og mobbing, ikke bare av Pedro, men også søsknene hans. For det kan være vanskelig å skille seg ut ved å møre mørk og liten av vekst om man ikke skal mobbes for å ha hiv eller være broren til en med hiv også.

På vei til fotballkampen forteller Pedro i bilen at han ikke blir mobbet på skolen. Foreldrene vet, og ungene vet, at hiv er lite smittefarlig og at det absolutt ikke smitter ved sosial omgang. Så Pedro blir ikke mobbet. I hvert fall nesten ikke. - Det er en lærer jeg kan snakke med om det skjer noe som ikke er så bra, forteller han.

Heller ikke storebror Nicholas har merket noe til mobbing. - Det har vært noen slengbemerkninger, men det var før, forteller han, nå er det nesten ingen ting.

Det betyr imidlertid ikke at alt er rosenrødt. Mamma Ragnhild forteller at det er enkelte som har trukket seg ut av familiens liv, folk de ikke ser lenger, men det er ikke så mange. Det er langt flere som støtter opp om familien. Men det har vært tunge stunder, og det har hendt at venner har måttet holde godt tak i henne for å trekke henne ut av depresjon og utmattelse. Åpenhet koster.

Men hun angrer ikke. Informasjonen og åpenheten har vært med på å forebygge mobbing av Pedro. Og Ragnhild mener at både han og hun selv har vokst med oppgaven. Pedro kan mye om sin egen sykdom og han er ikke redd for å ta igjen om noen erter. Han er heller ikke redd for folk. - Se bare på hvordan han tok i mot deg, sier hun og ler, mange barn ville vært alt for sjenerte til å gjøre noe slikt, men ikke Pedro. Det borger godt for fremtiden hans.

Selv har Ragnhild Rosseland også vokst på Pedros hivstatus, mener hun. Hun har vært nødt til å være offensiv og gå bredt ut for å skape det rommet og den åpenheten hun mener at Pedro trenger for å kunne leve et godt liv. Ikke bare har hun vært aktiv informant og offentlig taler. Hun har også utgitt en opplysningsbok for barn og deres foreldre om hva det vil si å være "Født med hiv - Informasjon for barn (og foreldre)". Det er en lettfattelig bok om hvordan hiv smitter og ikke smitter og er ment som et bidrag til å forebygge mobbing.

I bilen hjem igjen etter å ha avlevert fotballspillerne til kampen forteller mamma at åpenhet også vil være viktig for fremtiden til Pedro. Han er nå elleve år og vil snart begynne å bli interessert i jenter. - Ja, han har et godt øye til dem allerede, ler hun, og da er det viktig at han og de vet om guttens hivstatus slik at begge kan ta sine forholdsregler. Vi har ikke begynt å snakke om disse tingene enda, men seksualitet er en del av livet og jeg må bare sørge for at Pedro får den informasjonen han trenger slik at han kan leve godt med seksualiteten sin og samtidig handle ansvarlig.

- Men for meg er det også viktig at kjæresten hans vet om hans status og også har muligheten til å beskytte seg selv. Åpenheten vår rundt disse spørsmålene er også ment å være med på å legge til rette for disse fremtidige situasjonene.

Ragnhild og Pedro fikk Plussprisen for 2008 sammen med Kronprinsesse Mette-Marit. Plussprisen er HivNorges pris til mennesker som har gjort en forbilledlig innsats for hivsaken i Norge. De fikk den for sin åpenhet rundt hiv, for å evne å gi hiv et ansikt og for å vise at hiv kan ramme alle. Det er en pris som inspirerer.

- En slik pris er med på å motivere oss til å fortsette med åpenheten. Det inspirerer at innsatsen vår blir sett og lagt merke til, sier Ragnhild Rosseland, det er viktig for jeg frykter at det kan komme flere hivpositive adoptivbarn til Norge, det vil bli flere foreldre som får det samme sjokket som vi fikk og da er det viktig å se at det nytter. Pedro viser at en unge med hiv ikke er annerledes enn andre unger og at han kan leve som andre unger. Det må foreldrene til fremtidige hivpositive adoptivbarn i Norge få vite, for at de kommer, det er jeg overbevist om.