For en homofil mann blir det å bli smittet med hiv på mange måter å måtte gå gjennom selvaksepteringsprosessen og prosessen med å komme ut, for dem som velger det, to ganger. For 27 år gamle Ole Christian Pedersen var den andre prosessen, det å stå frem som en som lever med hiv, langt lettere enn den første.

–Å vokse opp som homofil i Valdres, der jeg kommer fra, var ikke noen god opplevelse, forteller Ole Christian. –Det var ensomt å være homo på hjemstedet mitt, slår han fast, og jeg bestemte meg for å flytte hjemmefra så raskt som mulig.

Han pakket snipp-sekken og dro da han var 18 år. Til Gjøvik. Ikke akkurat en homo-metropol det heller, men: – Her var det et skeivt miljø. Plutselig var jeg ikke så ensom lenger, minnes Ole Christian med et smil. Før det hadde det ikke bare vært enkelt. Ole Christian hadde trodd på mange av mytene om seg selv, han hadde internalisert fordommene, homofili var noe negativt, ekkelt og unaturlig. Det hjalp da han begynte på Valdres videregående skole hvor han møtte Silje som fort viste seg å bli en av hans aller beste venner. Hun hadde allerede fra før andre skeive venner og visste bedre. – Hun skjønte fra dag én at jeg var homofil og hjalp meg med selvaksepten og komme ut-prosessen, forteller Ole Christian.

De er fremdeles nære venner og det var dette, eller kanskje vi skal si henne, som ga ham motet til å fortsette. Foreldrene tok det pent – de hadde hatt mer enn en anelse, tror Ole Christian, og selv om han syntes det var tøft å stå frem, ble han møtt med masse støtte som hjalp ham gjennom. Men at han skulle bli nødt til å komme ut en gang til, hadde han kanskje ikke drømt om.

Ole Christian sier han hadde fått med seg den helt grunnleggende kunnskapen på grunn av en venn som er utdannet sykepleier. Foto: Marianne Lind.

Institusjonskokk

Han ble på Gjøvik i fem år. Etter læretiden som institusjonskokk, og et par andre jobber på Gjøvik, flyttet Ole Christian tilbake til Valdres da det ikke var mulighet for å få fast jobb. Planen var å bo der midlertidig til han fant jobb i Oslo. Etter to år endte han opp med å flytte inn hos noen venner i Bergen og fikk jobb på Ikea. Han ble aldri fast ansatt, så han fortsatte å søke jobber andre steder. En dag ringte de fra Meny i Oslo. Nå er Ole Christian etablert med jobb i Oslo og bolig i et av Norges mest urbane strøk, Grünerløkka, og trives godt der etter to år i byen. Hovedstaden er mer hans miljø enn andre steder, føler han.

Men det var før Grünerløkka, før Oslo at han ble smittet. Det skjedde i Bergen. – Jeg hadde ingen kjæreste på den tiden, derimot hadde jeg en sexpartner. Vi var flinke med å bruke kondom, men etterhvert fant vi ut at vi kunne droppe den da vi ikke møtte noen andre.

Det viste seg senere at partneren hadde blitt smittet uten at han selv var klar over det og før han hadde fått noen reaksjon selv, altså nettopp i perioden mellom smittetidspunktet og første test. Og det er da, før man vet noe, at man er aller mest smittsom. Så da partneren ringte kort tid etter og fortalte at han var blitt smittet, anbefalte han også Ole Christian å ta en test. Det gjorde han uten frykt. Testen var positiv.

– Jeg ble ikke redd, forteller Ole Christian, jeg var nesten innstilt på at testen var positiv. Samtidig visste jeg jo at det fantes medisiner. Jeg var klar over at så snart jeg var på vellykket behandling så ville jeg ikke kunne smitte andre. Jeg visste at jeg hadde fått en kronisk sykdom og at jeg ville måtte gå på medisiner resten av livet, men en hiv-test var jo ingen dødsdom. Jeg kom til å leve og ville kunne fortsette å leve slik jeg hadde gjort. Hiv kom ikke til å være noe hinder for det!

Når kan jeg begynne på behandling?

Og så sier Ole Christian noe jeg i mitt virke som journalist har opplevd som typisk for veldig mange som lever med hiv: – Jeg var egentlig mer bekymret for kameraten min. Kunne det være slik at jeg hadde smittet ham?

Det viste seg at det ikke var slik. Ole Christian sin respons straks han hadde fått testresultatet var liketil: «Når kan jeg begynne på behandling?» Han ringte Ullevål, fikk snakket med hiv-koordinator og etter en ukes tid hadde han både fått medisiner og sin egen lege. Dette var i februar 2017. I dag, over to år senere, er alt bra, alle nøkkeltall er gode: Null i virus og høye verdier for CD4-tallene. Og best av alt: Ikke smitteførende.

–Jeg hadde aldri dødsangst, forteller han, jeg hadde fått med meg den helt grunnleggende kunnskapen på grunn av en venn som er utdannet sykepleier. Til tross for at kunnskap om hiv mange ganger er mangelvare i helsevesenet – det må jeg kunne tillate meg å si – var han godt oppdatert.

Uansett, helt fra starten var det én ting som stod helt klart for Ole Christian: Han skulle være åpen om sin hivstatus. Han hadde nytt godt av kunnskapen han hadde ervervet seg og han vill bidra til å gjøre det enklere for andre å kunne skaffe seg den samme nødvendige kunnskapen. Hva var da mer naturlig enn å ta kontakt med HivNorge? Han var ikke fullstendig ukjent med politisk arbeid, men hadde vist engasjementet sitt på sin egen måte gjennom en blogg hvor han kommenterte en rekke dagsaktuelle spørsmål. – For eksempel oppfordret jeg sterkt folk til å stemme ved kirkevalget i 2015 til fordel for initiativet Åpen folkekirke, forteller han. Poenget var å stemme inn dem som ville sørge for likhet for lhbt-befolkningen innenfor kirken også.

Ole Christian ville nemlig gifte seg i kirken.

Men først måtte 27-åringen ta kontakt med foreldrene og informere dem. – De møtte meg med både kjærlighet og forståelse, forteller han med oppriktig glede og respekt i stemmen. – Mamma hadde hørt om antiretroviral behandling og visste at man kunne ha et godt og ikke minst normalt liv med hiv.

Selv får han gode medisiner. Han går på én pille om dagen. Men han innrømmer at han frykter at anbudsordningen for hivmedisiner skal gjøre medisininntaket vanskeligere hvis han kulle bli satt på andre og billigere medikamenter. Formålet med anbudsordningen er at det offentlige skal spare penger uten at innsparingene skal gå ut over kvaliteten på den medisinske behandlingen. Det er en målsetting få tror er realiserbar. Både behandlende leger og de som lever med hiv selv frykter at anbudsvinnerne skal føre til dårligere livskvalitet for de som lever med hiv på grunn av flere bivirkninger og dårligere regelmessighet i inntaket av medisiner. Slikt kan gi dårligere livskvalitet, men kan også koste samfunnet dyrt.

–Jeg mener vi må kjempe for å få reversert dette tiltaket, sier Ole Christian.

Vi blir sittende å se litt forundret på hverandre der vi sitter i Ensjøs eneste restaurant og spiser lunsj. Det slår oss hvilken enorm fremgang det har vært gjort på dette feltet, fra dødsdom til normalt liv og smittefrihet, for å si det kort. Og er det ikke slikt at Ole Christian nettopp representerer mange av disse endringene. På 1980-tallet var en positiv hivtest en dødsdom. Panikken rammet det meste av samfunnet, de som lever med hiv ble møtt med angst og avvisning til tross for at myndighetene og hivpositives interesseorganisasjon Pluss – forløperen til HivNorge – gjorde sitt beste for å motvirke disse tendensene. Det fantes ingen behandling, for de aller fleste kom døden etter seks til åtte år. Ole Christian, på sin side, har ikke vært sykemeldt en eneste dag på grunn av hiv. Og sjansene for at han kommer til å dø med hiv og ikke av hiv etter et langt liv er store. Det som kanskje ikke er endret er fordommene og stigmatiseringen de som lever med hiv ofte møtes med.

Ole Christian beundrer dem som har gått foran og var åpne den gangen det virkelig var vanskelig. Han tror imidlertid at det å være åpen fremdeles er et viktig våpen og et viktig argument for at det hivpolitiske arbeidet skal kunne komme videre. Foto: Marianne Lind.

Ikke mange negative reaksjoner

Forskjellen mellom oss er påtagelig. Jeg er vant til at folk ønsker å utvise diskresjon når vi er på et offentlig sted og prøver automatisk å finne et litt skjermet bord hvor vi kan snakke lavt sammen mens vi spiser. Jeg er til og med villig til å sitte i sola ute, selv om det er litt kaldt. Bare for at Ole Christian ikke skal føle seg utsatt og heller kunne tillate seg å snakke fritt. Han på sin side lar seg overhode ikke affisere og vil heller sitte ved et vindusbord, inne. Det var jeg glad for.

Han er en stillferdig og lite påtrengende mann, Ole Christian, men dette har han bestemt seg for og da ser det ikke ut til at noe kan endre det, uansett hvor negative reaksjonene måtte vise seg å bli. – Men jeg har ikke fått så mange av dem, opplyser han. Han er imidlertid fullt på det rene med at det fremdeles er stigma knyttet til det å leve med hiv. Det er jo nettopp det han ønsker å bidra til å endre.

–Jeg har vært åpen om min hivstatus siden dag én, understreker han, nesten før jeg fikk resultatet bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle sitte på rumpa og synes synd på meg selv. Og jeg har følt meg veldig heldig fordi jeg ikke har opplevd noe stigmatiserende. OK, jeg har fått avslag på sex noen ganger på grunn av åpenheten rundt hivstatus, det synes jeg er en ærlig sak, men jeg har aldri hatt noe problem med å respektere det.

Det han derimot har opplevd er at en god venn av ham turte å følge følelsene og bli kjæreste med en han var forelsket i som lever med hiv. Det tror Ole Christian skyldes hans egen åpenhet og deling av kunnskap om medisiner og smittefrihet.

Andre har derimot opplevd diskriminering og stigma og for Ole Christian ble det å bli smittet med hiv en drivkraft, en motivasjon til å delta til å gjøre noe selv. Ja, han sier det så sterkt som at hiv ga livet hans enda en mening, et mer positivt innhold. Det opplevdes som godt å kunne bidra med noe som virkelig betyr noe for mange.

Han følte seg godt mottatt og ivaretatt i HivNorge. Fra han tok kontakt med organisasjonen har det egentlig bare gått slag i slag. Han har jobbet som frivillig i en rekke sammenhenger, blant annet som informant og quiz-master på stand for HivNorge under Oslo Pride og Skeive Sørlandsdager, under prideparaden i Oslo deltok han på HivNorges flåte med meldingen 0=0 på brystet, altså at null i virusmengde betyr null i smittefare, Ole Christian har deltatt på temakvelder og gleder seg til flere, og nå stiller han opp som intervjuobjekt i «Et liv med hiv»-serien som gikk i Positiv frem til bladet ble nedlagt, og som vil fortsette på nett. Alt i åpenhetens og den økte kunnskapens tjeneste. Han har en sterk opplevelse av å ta del i noe som er større enn ham selv og det er en god og meningsgivende følelse.

Gjennom HivNorge opplever Ole Christian at han har kommet inn i et miljø som gir styrke, som støtter ham og hvor han finner en del forbilder: — Mange av dem jeg har truffet der har gjort det jeg ønsker å gjøre, stått frem med sine historier og bidratt til å gjøre livet til andre som lever med hiv bedre. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med historien og til å bli kjent med mange av veteranene. Ikke minst på grunn av dem og andre som har vært og er åpne om sin status føler jeg at jeg er med på å gjøre en forskjell og at jeg tar del i noe som er større enn meg. Det gir med mot til å holde på. Men jeg føler meg ikke modig for jeg har aldri følt noen redsel for hiv.

På hivfeltet er det imidlertid fremdeles mange kamper å kjempe og Ole Christian er godt i gang, Foto: Marianne Lind.

Åpenhet er et viktig våpen

Ole Christian beundrer dem som har gått foran og var åpne den gangen det virkelig var vanskelig. Han tror imidlertid at det å være åpen fremdeles er et viktig våpen og et viktig argument for at det hivpolitiske arbeidet skal kunne komme videre. Bare gjennom åpenhet kan vi avmystifisere hiv mener han. Det er derfor han selv velger åpenhet som strategi for sitt liv. Åpenheten kommer han til å holde fast på uansett.

Det høres nesten for enkelt ut. Som journalist blir jeg nesten mistenksom over all denne vellykketheten, mestringen og meningen med livet. Det må være noe her et sted. Jeg tror Ole Christian skjønner hvor jeg vil hen, for han sier at det finnes ting som er verre enn en positiv hivstatus her i livet. Paradoksalt nok snakker han av erfaring: — Jeg har i store deler av livet slitt med sosial angst, forteller han. – Det både var og er en større utfordring for meg enn hiv. I stedet blir hiv og arbeidet jeg gjør som frivillig i disse sammenhengene en måte å takle den sosiale angsten på, komme meg videre og kanskje forbi den.

–Se på Oslo Pride for eksempel. Jeg hadde aldri noensinne stått på stand før. Så jeg måtte fortelle de andre om at dette kunne bli litt vanskelig. Det er viktig med åpenhet også rundt utfordringene med sosial angst. Det er bare gjennom åpenhet man kommer seg videre både når det gjelder hiv og angst. Og det var langt på vei det som skjedde, på grunn av støtten fra dem han skulle stå på stand med vokste han på opplevelsen.

Han betror meg at han håper på å kunne jobbe med hiv på fulltid en gang. Ole Christian nøler et sekund før han innrømmer at han egentlig aldri har likt å være institusjonskokk. – Men det ble jeg i grunnen ikke klar over før jeg hadde tatt fagbrevet, smiler han litt trist. På hivfeltet er det imidlertid fremdeles mange kamper å kjempe og Ole Christian er godt i gang: Han ønsker, og er med på å starte en egen gruppe for unge av alle kjønn som lever med hiv, et sted hvor de kan føle tilhørighet, og er sammen med Joakim Tanum i dialog med styreleder Jens Harald for å få til dette. Han mener hiv må inn i seksualundervisningen på skolene uansett hvor kleint lærerne synes det er å snakke om hiv og sex, han ønsker fullt likeverd for lhbt-erne og han er villig til å gå i front selv for å få det til. Om nødvendig.

Uansett: HivNorge trenger ildsjeler og folk som er villige til å stå på. Ole Christian Pedersen ser så absolutt ut til å være en av dem.